Mont Blanc 2013 toppstøt/summit!
En logg med GPS og pulsklokke-logg fra toppturen
Ønsker kommentarer og tilbakemeldinger fra lesere, så send gjerne et ord eller to om du har tid, takk:)
Min hvilepuls er 44. Makspuls ca. 190.
Min hvilepuls er 44. Makspuls ca. 190.
Chamonix høyde: ca. 800 moh.
Bellevue stasjon(på med sekk): 1800 moh.
Bellevue stasjon(på med sekk): 1800 moh.
Mont Blanc høyde: ca. 4808 moh.
Link til min Suunto Movescount/klokkelogg: http://www.movescount.com/members/goadventure
Link til GPS/kart og HR-logg fra Gouter til Mont Blanc summit:
Fra Chamonix
Vi er på bussholdeplassen kl. 0700.
Bussen som sto skulle gå fra Chamonix, gikk ikke likevel. Fikk heldivis plass på en minimuss og betalte 10 euro for det, ellers hadde vi ikke rukket toget, eller måtte betalt rundt 100 euro i taxi.
Fra Le Fayet
Kl. 0800: Går på “toget til Mont Blanc” i Le Fayet, som går opp til Bellevue stasjonen.
Møter Herbert (kineser fra London) på toget - går på do mellom stasjonene.
Herbert går kledd i treningsbukse av bomull i regn. Bekymret om hva han kan om fjellbestigning og hans planlegging, utstyr mm.
Herbert har ikke solbriller - han myser kraftig for å unngå snøblindhet, og har et tørkle over hodet
Herbert har ikke kart eller kompass og skal på Mont Blanc, solo.
Vi kommer 150 høydemeter fra nid Aigle (Eagles nest) da kommer det et tog. De skal tydeligvis helt opp. Vi haiker, men får en finger som signaliserer nei.
Nid d'aigle - 2272 moh
Vi fortsetter oppover. Det blir tåke, regn går over til sludd. Det snør kraftig og er dårlig sikt. Herbert sakker bakut. Vi roper og spør om det er bra med han.Tete Rousse - 3200 moh.
Engelskgruppen på Tete Rousse - ønsker oss med i gruppen. De har mistet to medlemmer pga. sykdom.
Jason, Duncan, Paul, Paul, Charles, James, Matt, (Martin)
Får ikke sove på Roussehytta. Lyder, klamt, svettelukt, andre ukjente mennesker rett i nærheten.
Fra Tete Rousse - 3200 moh.
Vi starter ca. kl. 0900 opp mot Gouter-hytta.
James blir tatt av et lite snøras i Grand Colouir - men vi har ham. Klatrer opp. Fantastisk men fryinngytende og nesten uendelig klippevegg.
Gouterhytta(den nye) - 3800moh.
Får ikke sove på Gouterhytta. 30 grader oppunder taket, som en bakeovn. Ingen vegger, folk slamrer i dørene, snorker, og ca. 50 mennesker på denne sovesalen. Helvetes drittsted. Jeg står opp og legger meg ned i trappa mellom 1.sovesal og fellesrommet.
Våken fra jeg legger meg kl. 2000 til 00.15.
Gouter 1 Juli 2013 - toppstøtet!
Hanne, Herbert og jeg skal gjøre oss klare kl. 00.15. Vi møtes i kantina.
Jeg går ned for å sjekke hvor kaldt det er så jeg vet hva jeg skal kle på meg. Kommer ned og skal åpne døra til skorommet ser jeg folk som sitter over alt. Og jammen er det ikke engelskmennene! “What the hell are you lazy bastards doing here??!!” Utbryter jeg. De gliser og ler.
Det er ALL IN og knallstemning før avgang!!
Fra venstre: Claus, Charles, Matt, Paui(back), Jason, Paul H.(back), Duncan, James and Hanne
Fra venstre: Claus, Charles, Matt, Paui(back), Jason, Paul H.(back), Duncan, James and Hanne
 |
| Det er bekksvart ute og hodelyktene gjør at vi kun ser der vi lyser |
kl. 0100. Vi starter mot Mont Blanc toppen.
HR: 159 slag pr. min.
Høyde: 3821m
3 taulag: Hanne, Meg og Herbert.
Duncan leder ett lag, og går som regel først. Jason det andre laget.
Vi forstår ikke hvor vi skal gå på grunn av mørket, og fordi det ikke er spor å gå etter. Vi er redde vi kan ta feil vei på vei oppover, og havne i sprekk-områder. Det blir mye venting. Og kulda begynner å sette seg i kroppen.
Hanne har den lille guideboka. Vi bruker denne for å finne kursen. Flere titter i den og lurer på hvor vi er og hvor vi skal gå. Usikkerhet. Etter å ha sett litt i boka og høydekurver ser jeg at det kun er en topp i området, og at det er Dome do Gouter(?) og at vi bare må gå oppover. Det kommer lys til syne lenger nede mot Gouterhytta. De går fort i våre spor.
HR: Helt nede i 102 slag pr. min.
Høyde: 3860m
På 35 minutter har vi kun gått 40 høydemeter.
Vi går videre.
Duncan leder ann, men har splinter i sine “shins” og blir fort sliten. Vi ser et lys over Col du Dome. Jeg ser at det er månen. De andre sier at det er noen der. "Its the fucking moon you wankers!! roper jeg høyt og ler hånlig. Jeg har sett månen komme opp av horisonten hundrevis av ganger siden jeg har seilt over flere havstrekk, og kjenner den igjen med en gang. Det er alltid en god følelse å få inn en kjapp godhånlig replikk som sitter!
Jeg syns det går sakte. Prøver å gå raskere når vi kommer opp på flaten.
HR: 154 slag pr. min.
Høyde: 4200m
Passerer Jason og laget hans ved col du Dome (mellom Bosses og Dome). Pusten tar meg igjen, men jeg presser på. Plutselig blir jeg utrolig kvalm og sliten føler at jeg må spy. Stopper opp. Puls og aktivitet for høy for meg på denne høyden. Første gang jeg har fått den følelsen av litt gåing.
Vallot Shelter
Jeg ser en liten rar metallboks. tenker at det må være doen eller noe til Vallot Shelter. Men når vi kommer opp, ser jeg at... det ER Vallot Shelter! Hva er dette??
Tid: 03.40
HR-max: 140 slag pr. min. HR-min: 96 slag pr. min. HR-snitt: ca. 125 slag pr. min.
Høyde: 4348m
Fra Vallot Shelter ser vi folk og lyskjegler som ildfluer i natten
Går opp og inn det merkelige inngangspartiet, og ser inn i den forferdelige nødhytta Vallot shelter. I starten er lukten og synet uutholdelig. På vei inn i stanken merker jeg at det er umulig å gå inn. "I cant be here!". Men på vei til å snu rekker jeg å tenke at alternativet er værre og det er svært kaldt på utsiden. Det slår meg hvorfor den heter Shelter. Det er ingen hytte, ikke et sted man har lyst til å være. Det er laget for tilflukt og nød. Herregud! Dette var stedet som grekeren fortalte om, det var her de var en dag, sultne og kalde mens snøstormen raste.
Matt og Jason er blitt nedkjølte og skjelver. De ligger på det kalde stålgulvet og sier de vil ligge der og ber oss gå videre. Sier de bare skal ligge der en time, og så gå ned igjen. Det blir masse diskusjon. Men de blir nektet å ligge der. Jeg klarer ikke helt å ta inn noe. Jeg må sette meg ned i kroken og tenker bare at dette er slutten. Jeg er helt inne i hodet mitt, og føler bare uvelheten i kroppen. Tankene forsøker å styre meg til å avbryte.
Hanne: Du må spise noe Claus. Har ikke lyst på mat. Hannes masing irriterer meg, men jeg sier ingenting om det. Bare gjør det jeg tror er best akkurat i øyeblikket. Fokus på å få opp varmen og la tiden gå og se ann om formen vil stige og negative tanker forsvinne, for nå kjennes alt skikkelig dritt, og jeg tenker at det er best å snu. Jeg bruker 20 minutter.
Jeg gir noen håndvarmere til jason og Matt. Jeg løsner på jason sine sko og stegjern. Jeg gnir ham på leggene og lårene og låner bort regntrekket mitt som han sammen med flere andre lag blir liggende med. Det føles bra å bidra, men tilbake til meg selv. Er kald. Jævlig kald.
Og sliten. For sliten til å tenke hva de nedkjølte burde gjøre.
Jeg er kald på tærne og løsner på støvlene, det hjelper fort.
Flere på topptur kommer innom, spiser noe, varmer seg og går ut igjen.
Tid: 03.40
HR-max: 140 slag pr. min. HR-min: 96 slag pr. min. HR-snitt: ca. 125 slag pr. min.
Høyde: 4348m
Vi er ca 450 høydemeter fra toppen.
Vi går ut igjen og har fått en annen med i taulaget vårt, Charles.
Våre posisjoner i laget: Charles(leder), Hanne, jeg og til slutt Herbert.
Duncan går ned med Matt og Jason.
Fra Vallot Shelter mot Mont Blanc summit
Det har begynt å lysne når vi kommer ut. Det er som en ny verden åpenbarer seg. Dagen blir gjenfødt. Jeg blir gjenfødt og kjenner en god følelse begynner å bre seg i kroppen. Tar bilde. Fantastisk opplevelse fra den forferdelige Vallot Shelter. Utrolig deilig å komme ut fra nødhytta. Jeg er varm nok og lyset fungerer som en varm kaffekopp på humøret om morgenen. For 10 minutter siden tenkte jeg ikke dette, men jeg er klar til å fortsette!
Vi begynner å gå oppover. Ser flere spy på vei oppover. Franske guider som pusher sine klienter hardt oppover, de har bundet dem i tau og det kan nesten se ut som de har med bikkjer i kort bånd. De kjipe franske guidene.
Jeg må stoppe hvert 10. minutt og hvile i 5 føles det som. Jeg er sinken. Det er uvant og føles ut som det går alt for sakte på grunn av meg. Jeg hiver innpå nøtter, sjokolade og noe Hanne har med. Brødskiver er nyttesløst, ingen matlyst, enda jeg alltid pleier å kunne stappe inn noen.
En dame kaster opp mens jeg går forbi.
Bosses ridge er dritspennende. Det går rett ned mot italia på den ene siden. Det er som å balansere på en egg. Ett feiltrinn og man kan dra med seg hele taulaget ned i døden. Jeg tenker på "Veiviseren" eller på samisk Ofelaš, den norske filmen med Mikkel Gaup som går i taulag og leder Tjudene inn i en dødsfelle der de faller ned et juv.
Bosses ridge er dritspennende. Det går rett ned mot italia på den ene siden. Det er som å balansere på en egg. Ett feiltrinn og man kan dra med seg hele taulaget ned i døden. Jeg tenker på "Veiviseren" eller på samisk Ofelaš, den norske filmen med Mikkel Gaup som går i taulag og leder Tjudene inn i en dødsfelle der de faller ned et juv.
De siste 100 høydemeter står solen rett mot oss. Jeg er tom. Jeg prøver å inspirere meg selv til å gjøre det som føles umulig - å fortsette oppover. Jeg vet vi nærmer oss toppen. Ser høyden på klokka mi: 4690 meter. Pulsen er 137. Pusten går i ett.
Det ser trivelig ut, men "demonene rir meg" og jeg må helt ned i kjellern. "Yes!" for hvert skritt..
"Humpen" virker uendelig.. det er hump etter hump
SUMMIT
09.34 Når vi toppen! Det føles fantastisk. Følelsene strømmer på. Jubel. En personlig prestasjon etter 2 døgn så godt som uten søvn. Vi tar bilder, filmer. Surrer oss inn i tauet vårt. Herbert faller. Nyter utsikten. Fantastisk, fantastisk, fantastisk.
Turen opp har tatt 8 timer og 7 minutter fra vi startet kl. 01.17.
 |
| Panorama mot Chamonix |
 |
| Panorama mot italia |
Nedstigningen
Nedstigningen blir nesten en lek. Bosses ridge er skummel, men setter isøksa godt nedi snøen når det trengs.
Herbert går bak meg og surrer. Ikke stramt tau. Jeg tenker ofte at hvis jeg sklir så faller hele laget med meg pga. det. Ber ham stramme tauet gang etter gang, han sier ja, men det skjer lite.
Snøen er slush. Solen har varmet den og jeg synker nedi hvert skritt. Det er ikke lett å gå nedover uten å bøye knærne. Prøver å gå sikksakk med stive knær. Umulig. Støtter med isøks.
Gouter-hytta - knærne er ferdige
Vi når Gouter-hytta ca. kl. 12.30 etter bare 3 timer og 14 minutter. Der spiser vi og møter de andre. Vi møter også Jason, Matt og Duncan som måtte snu. Så fortsetter Hanne og jeg videre ned til Tete Rousse. Vi ønsker IKKE å sove på Gouter hytta og betale 100 euro for natta igjen.
Gran Colouir
Steinras rett før vi når Grand Colouir - 10-15 stein løsner av ukjent grunn og kommer mot oss. Vi unngår med noen centimeter en 200-kilos stein som kommer rasende mot meg ved å hoppe over og vekk fra den.
Vi kommer ned på Tete Rousse
Vi har ikke plass der og bestemmer oss for å prøve å sove ute under vår provisoriske nødbivuac kjøpt for anledningen. Klokka 3-4 våkner vi av drypp i ansiktet og Hanne skjelver av kulde, vi sniker oss inn i hytta og legger oss under bordene i spiserommet.
Dagen etter går vi ned og tar toget ned til Le Fayet og busser opp til Chamonix igjen.
Vi sover ut i 2 dager.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar