Ascending Mont Blanc 2013 - Summit

Ascending Mont Blanc - Steep on bosses ridge

Ascending Mont Blanc 2013 - Up the bosses ridge amazing!

Topptur: Mont Blanc Juli 2013 - Logg

Mont Blanc 2013 toppstøt/summit!

En logg med GPS og pulsklokke-logg fra toppturen

Ønsker kommentarer og tilbakemeldinger fra lesere, så send gjerne et ord eller to om du har tid, takk:)

Min hvilepuls er 44. Makspuls ca. 190.

Chamonix høyde: ca. 800 moh.
Bellevue stasjon(på med sekk): 1800 moh.

Mont Blanc høyde: ca. 4808 moh.

Youtube-videoer fra turen: 
http://www.youtube.com/channel/UCbaodoA7yhNKU-SxXch2Taw

Link til min Suunto Movescount/klokkelogg: http://www.movescount.com/members/goadventure

Link til GPS/kart og HR-logg fra Gouter til Mont Blanc summit:

http://www.movescount.com/moves/move15396012

Fra Chamonix

Vi er på bussholdeplassen kl. 0700. 

Bussen som sto skulle gå fra Chamonix, gikk ikke likevel. Fikk heldivis plass på en minimuss og betalte 10 euro for det, ellers hadde vi ikke rukket toget, eller måtte betalt rundt 100 euro i taxi.

Fra Le Fayet

Kl. 0800: Går på “toget til Mont Blanc” i Le Fayet, som går opp til Bellevue stasjonen.

Møter Herbert (kineser fra London) på toget - går på do mellom stasjonene.

Bellevue - 1800 moh

Herbert går kledd i treningsbukse av bomull i regn. Bekymret om hva han kan om fjellbestigning og hans planlegging, utstyr mm.

Herbert har ikke solbriller - han myser kraftig for å unngå snøblindhet, og har et tørkle over hodet

Herbert har ikke kart eller kompass og skal på Mont Blanc, solo.

Vi kommer 150 høydemeter fra nid Aigle (Eagles nest) da kommer det et tog. De skal tydeligvis helt opp. Vi haiker, men får en finger som signaliserer nei.

Nid d'aigle - 2272 moh

Vi fortsetter oppover. Det blir tåke, regn går over til sludd. Det snør kraftig og er dårlig sikt. Herbert sakker bakut. Vi roper og spør om det er bra med han.

Tete Rousse - 3200 moh.

Engelskgruppen på Tete Rousse - ønsker oss med i gruppen. De har mistet to medlemmer pga. sykdom.

Jason, Duncan, Paul, Paul, Charles, James, Matt, (Martin)

Får ikke sove på Roussehytta. Lyder, klamt, svettelukt, andre ukjente mennesker rett i nærheten.

Fra Tete Rousse - 3200 moh.

Vi starter ca. kl. 0900 opp mot Gouter-hytta.

James blir tatt av et lite snøras i Grand Colouir - men vi har ham. Klatrer opp. Fantastisk men fryinngytende og nesten uendelig klippevegg.

Gouterhytta(den nye) - 3800moh.

Får ikke sove på Gouterhytta. 30 grader oppunder taket, som en bakeovn. Ingen vegger, folk slamrer i dørene, snorker, og ca. 50 mennesker på denne sovesalen. Helvetes drittsted. Jeg står opp og legger meg ned i trappa mellom 1.sovesal og fellesrommet.

Våken fra jeg legger meg kl. 2000 til 00.15.

Gouter 1 Juli 2013 - toppstøtet!

Hanne, Herbert og jeg skal gjøre oss klare kl. 00.15. Vi møtes i kantina.

Jeg går ned for å sjekke hvor kaldt det er så jeg vet hva jeg skal kle på meg. Kommer ned og skal åpne døra til skorommet ser jeg folk som sitter over alt. Og jammen er det ikke engelskmennene! “What the hell are you lazy bastards doing here??!!” Utbryter jeg. De gliser og ler.

Det er ALL IN og knallstemning før avgang!!
Fra venstre: Claus, Charles, Matt, Paui(back), Jason, Paul H.(back), Duncan, James and Hanne

Det er bekksvart ute og hodelyktene gjør at vi kun ser der vi lyser

kl. 0100. Vi starter mot Mont Blanc toppen.

HR: 159 slag pr. min.

Høyde: 3821m

3 taulag: Hanne, Meg og Herbert.

Duncan leder ett lag, og går som regel først. Jason det andre laget.

Vi forstår ikke hvor vi skal gå på grunn av mørket, og fordi det ikke er spor å gå etter. Vi er redde vi kan ta feil vei på vei oppover, og havne i sprekk-områder. Det blir mye venting. Og kulda begynner å sette seg i kroppen.

Hanne har den lille guideboka. Vi bruker denne for å finne kursen. Flere titter i den og lurer på hvor vi er og hvor vi skal gå. Usikkerhet. Etter å ha sett litt i boka og høydekurver ser jeg at det kun er en topp i området, og at det er Dome do Gouter(?) og at vi bare må gå oppover. Det kommer lys til syne lenger nede mot Gouterhytta. De går fort i våre spor.

HR: Helt nede i 102 slag pr. min.

Høyde: 3860m

På 35 minutter har vi kun gått 40 høydemeter.

Vi går videre.

Duncan leder ann, men har splinter i sine “shins” og blir fort sliten. Vi ser et lys over Col du Dome. Jeg ser at det er månen. De andre sier at det er noen der. "Its the fucking moon you wankers!! roper jeg høyt og ler hånlig. Jeg har sett månen komme opp av horisonten hundrevis av ganger siden jeg har seilt over flere havstrekk, og kjenner den igjen med en gang. Det er alltid en god følelse å få inn en kjapp godhånlig replikk som sitter!

Jeg syns det går sakte. Prøver å gå raskere når vi kommer opp på flaten.

HR: 154 slag pr. min.

Høyde: 4200m

Passerer Jason og laget hans ved col du Dome (mellom Bosses og Dome). Pusten tar meg igjen, men jeg presser på. Plutselig blir jeg utrolig kvalm og sliten føler at jeg må spy. Stopper opp. Puls og aktivitet for høy for meg på denne høyden. Første gang jeg har fått den følelsen av litt gåing.

Vallot Shelter

Jeg ser en liten rar metallboks. tenker at det må være doen eller noe til Vallot Shelter. Men når vi kommer opp, ser jeg at... det ER Vallot Shelter! Hva er dette??

Tid: 03.40

HR-max: 140 slag pr. min. HR-min: 96 slag pr. min. HR-snitt: ca. 125 slag pr. min.

Høyde: 4348m

Fra Vallot Shelter ser vi folk og lyskjegler som ildfluer i natten

Går opp og inn det merkelige inngangspartiet, og ser inn i den forferdelige nødhytta Vallot shelter. I starten er lukten og synet uutholdelig. På vei inn i stanken merker jeg at det er umulig å gå inn. "I cant be here!". Men på vei til å snu rekker jeg å tenke at alternativet er værre og det er svært kaldt på utsiden. Det slår meg hvorfor den heter Shelter. Det er ingen hytte, ikke et sted man har lyst til å være. Det er laget for tilflukt og nød. Herregud! Dette var stedet som grekeren fortalte om, det var her de var en dag, sultne og kalde mens snøstormen raste.

Matt og Jason er blitt nedkjølte og skjelver. De ligger på det kalde stålgulvet og sier de vil ligge der og ber oss gå videre. Sier de bare skal ligge der en time, og så gå ned igjen. Det blir masse diskusjon. Men de blir nektet å ligge der. Jeg klarer ikke helt å ta inn noe. Jeg må sette meg ned i kroken og tenker bare at dette er slutten. Jeg er helt inne i hodet mitt, og føler bare uvelheten i kroppen. Tankene forsøker å styre meg til å avbryte.

Hanne: Du må spise noe Claus. Har ikke lyst på mat. Hannes masing irriterer meg, men jeg sier ingenting om det. Bare gjør det jeg tror er best akkurat i øyeblikket. Fokus på å få opp varmen og la tiden gå og se ann om formen vil stige og negative tanker forsvinne, for nå kjennes alt skikkelig dritt, og jeg tenker at det er best å snu. Jeg bruker 20 minutter.

Jeg gir noen håndvarmere til jason og Matt. Jeg løsner på jason sine sko og stegjern. Jeg gnir ham på leggene og lårene og låner bort regntrekket mitt som han sammen med flere andre lag blir liggende med. Det føles bra å bidra, men tilbake til meg selv. Er kald. Jævlig kald.

Og sliten. For sliten til å tenke hva de nedkjølte burde gjøre.

Jeg er kald på tærne og løsner på støvlene, det hjelper fort.

Flere på topptur kommer innom, spiser noe, varmer seg og går ut igjen.

Tid: 03.40

HR-max: 140 slag pr. min. HR-min: 96 slag pr. min. HR-snitt: ca. 125 slag pr. min.

Høyde: 4348m

Vi er ca 450 høydemeter fra toppen.

Vi går ut igjen og har fått en annen med i taulaget vårt, Charles.

Våre posisjoner i laget: Charles(leder), Hanne, jeg og til slutt Herbert.

Duncan går ned med Matt og Jason.

Fra Vallot Shelter mot Mont Blanc summit

Det har begynt å lysne når vi kommer ut. Det er som en ny verden åpenbarer seg. Dagen blir gjenfødt. Jeg blir gjenfødt og kjenner en god følelse begynner å bre seg i kroppen. Tar bilde. Fantastisk opplevelse fra den forferdelige Vallot Shelter. Utrolig deilig å komme ut fra nødhytta. Jeg er varm nok og lyset fungerer som en varm kaffekopp på humøret om morgenen. For 10 minutter siden tenkte jeg ikke dette, men jeg er klar til å fortsette!

Vi begynner å gå oppover. Ser flere spy på vei oppover. Franske guider som pusher sine klienter hardt oppover, de har bundet dem i tau og det kan nesten se ut som de har med bikkjer i kort bånd. De kjipe franske guidene.

Jeg må stoppe hvert 10. minutt og hvile i 5 føles det som. Jeg er sinken. Det er uvant og føles ut som det går alt for sakte på grunn av meg. Jeg hiver innpå nøtter, sjokolade og noe Hanne har med. Brødskiver er nyttesløst, ingen matlyst, enda jeg alltid pleier å kunne stappe inn noen.

En dame kaster opp mens jeg går forbi.

Bosses ridge er dritspennende. Det går rett ned mot italia på den ene siden. Det er som å balansere på en egg. Ett feiltrinn og man kan dra med seg hele taulaget ned i døden. Jeg tenker på "Veiviseren" eller på samisk Ofelaš, den norske filmen med Mikkel Gaup som går i taulag og leder Tjudene inn i en dødsfelle der de faller ned et juv.

De siste 100 høydemeter står solen rett mot oss. Jeg er tom. Jeg prøver å inspirere meg selv til å gjøre det som føles umulig - å fortsette oppover. Jeg vet vi nærmer oss toppen. Ser høyden på klokka mi: 4690 meter. Pulsen er 137. Pusten går i ett.

Det ser trivelig ut, men "demonene rir meg" og jeg må helt ned i kjellern. "Yes!" for hvert skritt..

"Humpen" virker uendelig.. det er hump etter hump

SUMMIT

09.34 Når vi toppen! Det føles fantastisk. Følelsene strømmer på. Jubel. En personlig prestasjon etter 2 døgn så godt som uten søvn. Vi tar bilder, filmer. Surrer oss inn i tauet vårt. Herbert faller. Nyter utsikten. Fantastisk, fantastisk, fantastisk.

Turen opp har tatt 8 timer og 7 minutter fra vi startet kl. 01.17.

Panorama mot Chamonix

Panorama mot italia

Nedstigningen

Nedstigningen blir nesten en lek. Bosses ridge er skummel, men setter isøksa godt nedi snøen når det trengs.

Herbert går bak meg og surrer. Ikke stramt tau. Jeg tenker ofte at hvis jeg sklir så faller hele laget med meg pga. det. Ber ham stramme tauet gang etter gang, han sier ja, men det skjer lite.

Snøen er slush. Solen har varmet den og jeg synker nedi hvert skritt. Det er ikke lett å gå nedover uten å bøye knærne. Prøver å gå sikksakk med stive knær. Umulig. Støtter med isøks.

Gouter-hytta - knærne er ferdige

Vi når Gouter-hytta ca. kl. 12.30 etter bare 3 timer og 14 minutter. Der spiser vi og møter de andre. Vi møter også Jason, Matt og Duncan som måtte snu. Så fortsetter Hanne og jeg videre ned til Tete Rousse. Vi ønsker IKKE å sove på Gouter hytta og betale 100 euro for natta igjen.

Gran Colouir

Steinras rett før vi når Grand Colouir - 10-15 stein løsner av ukjent grunn og kommer mot oss. Vi unngår med noen centimeter en 200-kilos stein som kommer rasende mot meg ved å hoppe over og vekk fra den.

Vi kommer ned på Tete Rousse

Vi har ikke plass der og bestemmer oss for å prøve å sove ute under vår provisoriske nødbivuac kjøpt for anledningen. Klokka 3-4 våkner vi av drypp i ansiktet og Hanne skjelver av kulde, vi sniker oss inn i hytta og legger oss under bordene i spiserommet.

Dagen etter går vi ned og tar toget ned til Le Fayet og busser opp til Chamonix igjen.

Vi sover ut i 2 dager.

Engelberg februar 2013 - Oppsummering

Tid: 11.02.2013 - 17.02.2013:

Med Hanne, Jon Atle og Cecilie, Eivind og Maria.

Min første alpetur med høye forventninger til offpiste-kjøring med snowboard i fantastiske omgivelser.

Linker: http://www.slf.ch/lawinenbulletin/lawinengefahr/index_EN

http://www.avalanches.org/

Skred i Engelberg: http://www.youtube.com/watch?v=Dvz1d3TUH_I

http://www.youtube.com/watch?v=0pSBUXFJXiY

Erfaringer:

Vær: Yr.no sin værmelding for uken og stedet stemte svært bra. Det ble sol onsdag/torsdag og snø de første dagene slik det var meldt.

Skisted: Lurt å bestille fly/område så tidlig som mulig pga. pris, og velge leiebil og hotell så sent som mulig for å se ann snømengde(pudder).

Skredøvelse: Vi gjennomførte 4-5 øvelser med 2-3 søkere begravet. 2 personer hadde gjennomgått skredkurs før. Første øvelse ble gjennomført etter “praksis først” prinsippet som jeg insisterte på for at vi skulle få prøve ut egne metoder/reaksjoner før vi mottok noe teori, på denne måten gjøre en del feil og erfaringer som vi kunne trekke lærdom av. Vi hadde ingen søkeleder og alle søkte på egenhånd og “måfå”. En skredsøker fikk ikke begynnelsen ikke inn

Øvelsene viste at man minker tid/krefter brukt ved å starte søket øverst i terrenget og søke nedover i terrenget. At søkelederen bør ha en klar idé om hvordan søket gjennomføres. Den metoden som viste seg mest effektiv var å fordele søkemedlemmer i skredets bredde(litt innenfor kanten), og gå i rett linje nedover i utløpsområdet. Man dekker da hele skredets bredde. Idéen er at ytterpersonene vil finne hver sin sender, og personen i midten vil finne en av disse.

Rope avstanden søkeren leser av høyt, ikke bruke generelle beskrivelser som “Jeg har en!” “Her!” osv. - Dette gjorde flere ganger at personer som hadde nærmere avlesning trodde senderen var funnet, mens den ikke var funnet.

Tiden vi brukte på å finne en begravd person varierte mellom ca. 2-3 minutter, da sto vi ca. 20 meter unna og oversiden av skredområdet da vi fikk beskjeden. I øvelsen med 3 sendere begravet, og 2 søkemedlemmer ble første funnet etter ca 3,5 minutter neste etter 5 og siste etter 9. Snøen hadde en dybde på ca 2 meter, og senderen som lå dypest lå på ca. 1 meters dybde.

Alle skredsøkere fungerer forskjellig, man bør vite hvordan sine gruppemedlemmers skrus av fra senderfunksjon, slik at man kan søke videre uten å få inn den funnede sender igjen (det gikk på ett tidspunkt ca. 1 minutt til å bare finne ut hvordan skru av en skredsøker!)

Baggasje/bekledning:

Trengte bare 1 av 2 skibukser, men 2 kjekt om noe skjer, men må ha snøstopper rundt sko hvis dyp snø. Ull lukter ikke svette, men syntetisk suger all denne til seg hvis man har den utenpå ulla. Bedre med skalljakke på varme dager(-2 grader).

Bra med ekstra skift/ull på en skitur.

Film/bilder:

Vanskelig å huske på alle kamerarutiner. Lade batteri, kopiere ut media fra minnekortet, sette minnekortet tilbake. En dag ble minnekort glemt. En annen dag ble ikke kameraet ladet opp. Hvordan gjøre dette lettere å huske? Gule lapper?

1 uke, trenger maks 3 par tykke ullsokker. Bare ull, ikke tykke halv-ull sokker. 1 par boksere per dag er ok.

Fly:

Air Berlin med mellomlanding i Berlin, 30 minutter for å bytte fly blir løping og stress. Må også gjennom sikkerhetskontroll i berlin ved flybytte.

Leiebil: Ofte billigere enn tog hvis man er fler. Får ofte en skidag mer enn uten bilen.

Tog/buss: Jon Atle og Cecilie har hatt flere alt for lange transport-etapper til alpeskisteder.

Snøforhold Engelberg:

På skiinfo.no, stedet med mest snø i europa. 4500 cm i løpet av vinteren. Smelting og snøsammensynkning er ikke innberegnet.

Mandag, dag 1:

Ankom hotellet rundt kl. 17, etter 1 time og 10 minutters kjøring fra Zurich. Leiebil å anbefale for komfort og tid.

Tirsdag, dag 1:

Skredvarsel: Betydelig

Frokost kl. 0730. Snø og overskyet/tåkete første dagen. Skapte gode pudderforhold for de neste dagene, sikten var dårlig og vi valgte sikre ruter denne dagen. Mye knot med brett/bindinger. Ble kald på fingrene av å jobbe uten hansker før vi startet kjøringen.

Onsdag, dag 2: Steinberger!!!

Skredvarsel: Betydelig

Før frokost så vi på webkamera på Klein Titlis at det var sol på toppen. Frokost kl. 0730. Pudder i løypene og urørt pudder utenfor alle løyper på starten av dagen. Vi tok Rotair(verdens første roterende taubane?) helt opp på toppen. Det var rundt -16 grader og sol, en fantastisk utsikt. Fort kald på fingrene i dag.

På toppen møtte vi svenske Kalle, som kom bort og ville høre om vi kunne kjøre sammen. Han hadde skredsøker og sekk, men var alene. Vi tenkte at 5 personer er tryggere enn 4, om han er ok som person, så han ble en del av gruppa.

Jeg fant ut at jeg hadde glemt å sette inn minnekortet i gopro’en min i dag, stor tabbe!!! Heldigvis filmet Jon Atle fra dagen..

Steinberger breen:

Første turen vår i dag ble kjørt fra toppen av Klein Titlis og Jon Atle, Cecilie og Kalle hadde lyst til å kjøre steinberger breen. Vi kjørte ned til første vurderingspunkt som var ved siden av løypa. Det var pudderføre. Jeg og hanne hadde en samtale oss i mellom og det stykket jeg hadde kjørt og forholdene gjorde at jeg ønsket å kjøre videre nedover breen sammen med de andre. Kalle hadde hørt av en venn at man kunne ved gode forhold kjøre steinberger ned alene. Hanne valgte å kjøre i løypene og ved siden av, da hun ikke følte seg trygg nok til å bli med. Jeg var flere ganger i tvil om jeg burde kjøre med dem der vi kjørte og brattheten gjorde at jeg ofte tok meg i å se på snømassene langs fjellsiden og tenke hva som kunne skje med oss dersom det ville gå skred. Det var mye kiling i magen, og jeg skrenset mye ned når jeg var i tvil om jeg ville klare svingene uten å falle eller få for mye fart.

Jeg var enda ikke blitt svært komfortabel med brettet i bratt terreng i mye snø, og i etterkant vurderer jeg at jeg burde hatt litt mer tid i bratt terreng med trening, uten å være ett såpass utsatt sted som Steinbergerbreen. Avgjørelsen ble tatt mest på grunnlag av lyst, spenningssøkende natur og de andres avgjørelse og lyst. Var dette lurt??

De valgte de tryggeste rutene nedover, og etterhvert fikk jeg tillit til hvordan de vurderte rutevalget nedover den snødekte isbreen. Men var dette en riktig vurdering?

Oppdaget av bindingene var montert motsatt av oppskriftsmessig.

På hotellet på kvelden demonterte jeg bindinger og monterte dem riktig.

Torsdag: Godværsdag, men oppkjørt flere steder.

Skredvarsel: Moderat

Eivind og Maria kommer rundt kl. 00 i natt.

Jeg og Hanne kjører ned rennene som ender halveis i Steinberger-breens solside. Vi har noen kjempefine turer i urørt pudder.

Fredag:

Skredvarsel: Moderat

Det snødde og var dårlig sikt, men vi kom oss opp i bakken likevel.

Tidlig lunsj og skredøvelse med Jon Atle, Cecilie, Hanne, Eivind og meg. Vi prøvde flere metoder og ledere, og alle fikk prøvd sine teorier om skredsøk. Vi gjorde 4-5 forskjellige øvelser.

Øvelse 1: Cecilie og Jon Atle begraver 2 sekker med søkere.

Resultatet viste oss stor variasjon i funn/resultat ut fra metode/ledelse som ble brukt. Øvelsen viste oss også utfordring/problemet med forskjellig utforming/bruk/funksjon på de forskjellige typene skredsøkere. At man kan en skredsøker, betyr ikke at man kan bruke en annen effektivt i en nødsituasjon.

Lørdag: Knallvær etter snøværet i går

Skredvarsel: Moderat

Søndag: Knallvær og sol, men oppkjørt

Skredvarsel: Moderat, og avtagende

Jon Atle, Cecilie og Eivind velger å kjøre ned fra Titlis på baksiden av fjellet, ned mot Fürenalp. Jeg og Hanne ønsker ikke å bli med dit, men heller kjøre de resterende stedene som har uoppkjørt og lite oppkjørt pudder og leke oss i det.

2 turer fra Jochstock (toppen av Jochpass-anlegget) og ned i bunnen av Steinbergerbreen. Vi filmer pudderkjøringen og småhopp.

I lunsjen får vi telefon fra Jon Atle om at de har splittet lag, og at han nå ikke finner de andre. Han skal gå opp igjen og forsøke finne dem. Han lurer på om vi muligens kan komme til Fürenalp for å hente dem med bilen. Vi har lyst til en tur til nederste del av Steinberger.

Mandag 18.02.13: Sjekker Engelbergs snøforhold og skredfarer mm.

Level 2, moderate

Old snow

Avalanche prone locations

In particular in southwest to north to southeast facing aspects above approximately 2000m.

Danger description

The near-surface layers of the snowpack represent the main danger. In some localities small snow drift accumulations have formed. The avalanche prone locations are to be found in particular adjacent to the ridge line and in gullies and bowls. Small natural avalanches are possible as a consequence of solar radiation, especially on very steep south facing slopes. Careful route selection is recommended.

Full-depth avalanches

In particular in Valais, on the northern flank of the Alps and in Prättigau small and medium-sized full-depth avalanches are possible below approximately 2400 m. This applies especially on very steep south facing slopes. Areas with glide cracks are to be avoided as far as possible.