Kili-fucking-manjaro!
Det er ikke alltid like gøy å skrive om sine turer, spesielt om de gikk i dass. Jeg veit ikke om jeg klarer å skrive ferdig denne, men skal prøve.
Etter noen turer tar det gjerne litt tid å fordøye møkka, før man er klar til å grave i det på nytt. Kilimanjaro i 2014 var for meg en slik. Neste ferie skal bli en uke i Hellas, men det finnes vel fjell der og, etter noen timer på stranda... du skjønner?! ;)
Ok, så vi fikk lyst til å klatre et høyt fjell, var lei av snø og ville samtidig ha sol, varme og eksotiske omgivelser. Valget var jo enkelt. Kilimanjaro. Denne giganten på Afrikas kontinent. Den høyeste vulkanen utenfor Sør-Amerika, med toppen Uhuru Peak på 5895 meter. Vi skulle slå to fluer i en smekk nå. Muttern hadde i mange år bygget opp idéen og lysten vår på safari i Masai Mara gjennom å fortelle i detalj om hver eneste møte med menneske, løve, elefant, mus, maur og mygg på dette kontinentet. Hun kan holde på i timesvis, helt ustoppelig. Mindre er mer, men ikke for alle. Eneste måte å stoppe ordflommen hennes på var vel å dra ned å se selv, tenkte jeg.
Vi hadde booka fly med KLM og Kenya Airways til Nairobi, og tur med en lokal guideoperatør i Tanzania. Og de fleste tror nok når de hører dette at det bare er å gjøre det, så går det av seg selv...men det er ikke slik!
Jeg vil si ett ord om det: Afrika!
Og så ett par til...
Fordi Afrika og land der, er ikke som andre land, og folk der er ikke som folk fra andre steder. Såklart, egentlig. Men jeg mener, de er noe helt annet enn folk fra de fleste andre steder jeg har besøkt, og jeg vet ikke hvorfor. Men asså, det er ikke bare i negativ forstand. De har sitt å slite med, på en eller annen måte. Akkurat som vi har det overalt ellers i verden, men der stopper også likheten. De er bare veldig forskjellige fra folkeslag flest, opplevde jeg.
Reisen til Moshi
Flyturen med Kenya Airways var som en drøm. De disket opp med den beste maten vi har hatt på noen flytur noen gang. Vi kunne velge mellom fisk og lam i en slags gryte. Hanne valgte fisk, jeg tok lam. Og lammet var BRA! Det var så bra at det slår faktisk noen av restaurantene i Oslo. Det sier seg selv, denne flymaten er nok det beste jeg har smakt. Afrika, tenkte vi begge, wow... dette blir digg! Og alt jeg har hørt om maten blir nok slått til skamme.Immigrasjonen
Vi landet i Nairobi etter 11 timers flyving eller så, i landets hovedflyplass i hovedstaden Nairobi. Og vi hadde en avtale med vår guideoperatør om at vi hadde plasser på en buss som skulle kjøre oss til Moshi, utgangspunktet for flere av rutene mot Kilimanjaro.Alt så jo vel å bra ut da vi takset av rullebanen. Flyet tok av rullebanen og svingte, og kjørte videre, og videre..forbi alt som så ut som flyplass, helt til vi kom til noe som minnet et provisorisk skur, det var noe bølgeblikk og noe greier. Det må være noe feil tenkte jeg, vi skal sikkert fraktes med buss videre.
Så gikk vi ut av flyet og møtte den vanlige morgenfuktigen i et nytt kontinent. Inn i bølgeblikkskuret det bar med oss. Det var ett kaos uten like. Alle fra flyet skulle inn i 10 køer, 3-4 skjemaer skulle fylles ut og ingen hadde sagt hvilke som skulle fylles ut. Folk forsøkte snike, og folk ropte og dyttet og forsøkte hindre sniking. Kinesiske "diplomater" fikk gå forbi i spesialkøen, og så begynte karusellen. Andre tok spesialkøen også, og da noen slapp gjennom, skulle fler dit. Så begynte mange nok å rope "HEYYY!!!! Cheating" eller hva de nå ropte og så kom en vakt og forsøkte i noen minutter å stoppe de som skulle inn der, med å se på passene. "No, back to a line!" - da ble det ikke god stemning!
Det vi var vitne til var en presentasjon av dypet i menneskers grådige, egoistiske sinn og kampen for overlevelse, og det var ikke pent. Som køvante nordmenn, ble vår tålmodighet, temperament og vårt mot til å si fra, satt på prøve. Her dreit folk i køen, og kaos herjet.
Vi hadde noen som ventet på oss på utsiden, og vi visste at vi måtte rekke denne bussen, men hva skulle vi gjøre? De måtte vite at dette skjedde med oss, eller hva? Denne herligheten fortsatte uansett i 2,5 time. Da kom vi til skranken med ferdigutfylte dokumenter, og vi var vel de siste som forlot rommet omtrent, ikke skjønner jeg hvordan det skjedde, fordi vi hadde stått godt til og ganske midt i køen da mange var bak oss enda.
I skranken satt en livstrøtt, muggen uniformert dame og tok i mot våre 20 dollars uten en mine, kastet pengene i en krøllete haug foran seg på skranken og pælma skjemaet i en dunk. (Man kunne velge 20 USD for transitvisa, eller 50USD for visa over flere dager) Så stempla hun passene, og det sprøe var at de hadde fingeravtrykkslesere! Hva skal man skrive 3 skjemaer for hvis alt er digitalt da?!? Dette var alle byråkraters våte drøm, men vi var glade over å endelig forlate denne slummen av et immigrasjonsmottak, nå var vi inne, og Kenya lå under våre føtter. Men, jeg syns ikke det var rart Dr. Alban dro til Sverige, og aldri så seg tilbake...
Busstur fra Nairobi til Moshi
En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann som prøver å kjøre en liksombuss.Nå ventet en busstur til Moshi, der vi skulle møte Evans og hans Adventure Safari business som skulle lede oss til toppen av det store fjellet. Det skulle vise seg å bli nok en typisk Afrikansk fornøyelse.
Bussen sto å ventet på oss da vi kom ut, utrolig nok. En jente kom med en plakat som gjorde meg litt schizofren, det sto "Hanne og Emilie".. så plutselig hadde jeg byttet kjønn og fått nytt navn? Kjapp dere, vi har ventet lenge. Så måtte vi også ta ut penger/dollars først, så det ble enda mer stress. Jaja, så vi slang oss på til slutt, og den hadde vært klar til å gå en stund. Vi trodde jo vi var booket inn på en buss, med plassbilletter og fine greier, men den var jo full da vi skulle på. De eneste ledige setene vi så var noen små seter man slo opp i midtgangen, uten nakkestøtte eller noe. Vi ble trøkka inn i dem. Jo, der skulle vi sitte sa de. Hadde vi ikke følt oss som sauer på vei til slaktern i immigrasjonen, så gjorde vi det hvertfall nå. Så da ventet 7 timer på denne måten? Feil.. det skulle bli værre enn det.
Turboprop - og jeg mener ikke flymotoren...
Etter å ha krysset grensen til Tanzania, og fått strekt benene litt var det pån igjen i midtgangshelvetet. Vi var trøtte etter reisingen, og hodet falt i alle retninger, og vi ble bokstavelig talt støttet opp av de som satt ved sidene av oss. Det gjorde det litt småklamt, og svetten rant jevnt og trutt. Når noen skulle ut, måtte vi alltid ut, siden vi satt i midtgangen, og noen andre passet alltid på å ta plassen før oss, siden vi måtte ut først. De seteplassene ble tatt på hevd, og vi hadde ikke så mye hevd å stille opp med i dette landskapet. Etter 5 timer med dinglehode, våknet jeg av en ny lyd. Det var økt volum i praten deres. Bilen gikk på høyere turtall enn vanlig, men likevel saktere enn vanlig... Det viste seg at Turbopumpa hadde fått en slags blodpropp, og de gamle, råtne slangene hadde såklart fått sprekker, og nå lakk kjølevannet ut under bilen. Helvete var i gang igjen! Vi måtte ut, og så la de steiner bak hjulene, skulle tro de ikke hadde håndbrekk eller bremseskiver heller. Sjåføren forsøkte med førstehjelp på motoren. Han hadde tydeligvis en slags motorterapi-utdannelse, for han drev å masserte motoren. Som om den hadde vist fått en slags akutt leddgikt og nå skulle han få den midlertidig i form igjen ved å gni på de rette stedene. Jeg lo. Det begynte å bli tragikomisk. Kom vi oss noen gang til Moshi? Vi sto midt ute på en savanne i Tanzania, med noen provisoriske skur omkring, ingen reservedeler her. Har de dekning her? Vi var på ett så øde sted at det så ut som det var stedet som ble glemt i skapelsesprosessen, og de som bodde der også hadde blitt glemt av noen og enhver. Det ble ringt etter en annen buss, imens måtte vi bare vente. Hvor denne skulle komme fra, og når den ville komme kunne bare åndene vite.Etter noen timer i grøftekanten, tilbrakt med filming, bilder og sosialisering med vårt fremmede reisefølge, kom redningsfartøyet endelig. Baggasje ble lempet over og vi klarte endelig å få oss noen normale seter, nå hadde vi endelig fått hevd.
Men da det begynte å bli mørkt, endret spillet seg plutselig. Det var ingen gatelys her, og det som skjedde virket mer og mer som galskap. Vi kom på humpete, hullete veier, sjåføren prøvde å holde bussen på veien, mens folk kjørte forbi på de mest idiotiske steder, som i yttersvinger på bakketopper, som om de hadde planlagt å ta livet av seg her og nå. Det var som et mareritt tok slutt da de endelig annonserte at vi var fremme i Moshi, på bussholdeplassen. Nå skulle det bli deilig med en god natts søvn i en deilig hotellseng, vi gledet oss!
Vi hadde ringt Evans underveis og han visste at vi var blitt forsinket, så han møtte oss og hentet oss på hussholdeplassen, i sin knallgule gamle slitte hippievan! Det var kult å kjøre en slik igjen, for fattern hadde en gang en slik Volkswagen Transporter, bare litt nyere modell. Det var nostalgi, for i denne sitter en boxermotor som lagde en velkjent lyd som frembragte minner fra gamle dagers ferieturer og min første biltur på egenhånd. Dette var skikkelig fortjent etter alt vi hadde vært med på denne dagen. Etter et kort møte bar det inn på hotell Park View for å slappe av.
