Villmannen fikk seg truger og måtte teste dem (en helg i Januar 2013)
Planen
var egentlig å dra til
Gaustatoppen for det VAR meldt opp mot 15cm nysnø der, men som alltid yr.no og værmelding er og forblir spåkunster. Etter å ha klargjort oss med pakking, og planer på torsdag og fredag, når lørdag kom, var værmeldingen kun noen få usle centimeter med snø. WTF?!
Lysten vår på puddertur (les Hanne og jeg) var på topp så alternativer ble sjekket. Skiinfo.no har noen smarte funksjoner som: pudderalarm og snørapport, og langt oppe på listen lå Lifjell. Lifjell ligger i Bø i Telemark, ikke så langt sør for Gaustatoppen, men skulle få mer av snøbygene som kom innover landet. Vi fant via
www.ut.no og kartene + litt googling av Øysteinnatten og Glekse at dette var noen perler i området. Derfor ble bilen lastet full av telt, mat, truger, snowboard og sjokolade og kursen satt mot Lifjell.
Turen skulle ta rundt 2,5 timer via Drammen, Kongsberg, Notodden og Bø og til slutt Jønnbu, og vi duret avgårde.
1. Problem. Jønnbu fantes ikke på GPS'en
Vi valgte nærmeste som var Bø, og alt gikk glatt. Og glatt var det hvertfall oppover veien langs fjellet. Vi endte med å skli inn i snøfonna en gang vi trodde vi hadde funnet riktig vei. Vi knota opp og ned litt fordi tåka hadde lagt seg, såklart!
3. Problem. Tåke, ingen sikt.
Hvor er vi? Hvor skal vi sette opp teltet? Hvor er fjellet? Hvor er Jønnbu? Vi ser knapt veien foran oss mens vi kjører opp langs fjellet. For andre gang i år møter vi vår værste fiende: Tåka! Den har tullet til en annen tur vi hadde til Skeikampen, der den også la seg som en tjukk graut rundt fjellet.
4. Problem: Trugespennene løsner ofte.
Vi må ofte knote med trugene på grunn av spenner som løsner, da vrir trugen seg og vi mister kontrollen over trugen. Skikkelig knot i minusgradene.
5. Problem. Det er bikkjekaldt.
Jeg fryser lett på fingrene og tærne. Da er det ikke spesielt gøy å skifte sko ute i snøvær og minusgrader. Heller ikke å ta på og av seg truger og fyre opp primus, eller å sette opp telt. Når jeg i tillegg har glemt det 2'de innerparet med fleece til vottene, så sier det seg selv at det blir ispinner av fingrene til slutt.
1. Leksjon i fyring med primus på snø. Sklir overalt.
Denne gangen, ingen lekkasje. Det er første opptur på turen. Men underlaget, snø, er glatt. Det gjør at primusen som må stå på underlag av en tynn metallplate lett sklir og blir ustabil.
Kurs i tolmodighet - og eplekake
Vi tar kaffe, kakao og en eplekake nede i Bø Sentrum.
Mens vi sitter å smatter på kaka, begynner sola å titte gjennom. 1330 er klokka blitt, og Hanne har mistet troen på tur og begynner å sende meldinger om været i Oslo er bra. "Det snør og blåser surt" er svaret. Så det hadde ikke vært bedre å være der heller. Dermed drar vi likevel opp igjen.
Vi står på parkeringsplassen og ser oppover mot fjellet, spenner på oss truger, sekk og med brett på ryggen legger vi i vei oppover. Turen skal bli fin nok den, bare noen småting underveis.
6. Problem: Kartet er rævva.
"Har jeg ikke kart, skal det være god sikt" - sier Hanne. Jeg skrev ut et kart fra
www.ut.no. Hanne liker det ikke og syns det er dårlig. Jeg er litt enig, det kunne vært bedre, men jeg zoomet ikke nok inn før jeg trykket print. Jeg var litt usikker på hvilken fjelltopp vi skulle velge, og valgte å vise ett litt større område av Lifjell, da blir det litt udetaljert.
Likevel så klarner været opp og vi trenger ikke mye av det kartet når sola stråler helt til solnedgang.
7. Problem. GoPro'en gikk berserk
Ja, den slo seg plutselig vrang og brukte opp batteriet på å skru seg selv av og på og pipe og herje som den selv lystet. Så da vi endelig skulle bruke den, var det ikke noe futt igjen i den. Derfor ingen film av vårt første trugeeventyr.
8. Problem: "Tsjokk! Tsjokk!" - Hul lyd
Etterhvert kommer vi til en bratt skråning opp mot Øysteinnatten, prøver å komme til topps.
Jeg har sparket meg litt oppover i skarelaget under nysnøen. Trugene blir brukt som staver som jeg støtter meg på. Jeg støter trugene ned i skarelaget "Tsjakk! Tsjakk!", det låter som skare med god kontakt med underlaget. klokka er 1630 og sola er på hell. Det går bra oppover og støvlene blir sparket godt inn i skarelaget. Så... "Tsjokk!". Det låter hult og tomt. Jeg prøver meg litt rundt omkring med trugene i hendene "Tsjokk! Tsjokk!!" Jeg ser for meg ett skarelag som ikke har spesielt godt feste med snøen under, og tenker med en gang på mulighetene for flakskred. Hellingen jeg står i virker som 35 grader eller så, og består av små kneiker så hellingen varierer av og til noen grader. Kan det være en viss spenning i skarelaget? Jeg har sett så mange snøskred på youtube i vinter som forberedelse til Engelbergturen, også lest 2 bøker om snøskred ("Den lille snøskredboka" av Kjetil Brattlien, og "Skredfare" av Marcus Landrø) og vet at hul lyd og skarelag ikke er en bra kombinasjon. (se denne artikkelen for litt andre topptur-råd:
http://www.tv2.no/lommekjent/pakkeliste-til-topptur-paa-ski-3730560.html).
Jeg sier til Hanne at det er litt hul lyd og at vi burde ikke gå lenger opp. Hun svarer kontant: "Da vil ikke jeg stå her nede under deg" sier hun. "Det skjønner jeg, men jeg tar på meg brettet og står ned, vi kan møtes litt lenger der borte"... hun går tilbake og jeg spenner på meg brettet. Gleder meg til å nyte litt pudder mens truger blir bundet fast på sekken.
Nedfarten blir kort, og ikke så morsom som forventet. Det er flere steder tykk og glatt skare under ett varierende lag med nysnø. Jeg ender svært lite elegant på rævva.
9. Problem: Ikke bratt nok.
Så er det bare det at man trenger en del grader helling for å stå på snowboard i pudder. Alt ser jo i utgangspunktet nydelig ut når man ser oppover mot terrenget på litt avstand eller kartet. Men kartet er ikke virkelighetens terreng, nok en gang... turen er for kort for strevet, og vi føler oss litt snytt!
Denne helgen ble det altså mye skrik og lite ull. Jeg har fokusert en del på problemene her, ja, men det var så få ting som fungerte slik jeg hadde forutsett så det opplevdes som en jobb. Mye læring.
