Topptur: Mont Blanc Juli 2013 - Logg

Mont Blanc 2013 toppstøt/summit!

En logg med GPS og pulsklokke-logg fra toppturen

Ønsker kommentarer og tilbakemeldinger fra lesere, så send gjerne et ord eller to om du har tid, takk:)

Min hvilepuls er 44. Makspuls ca. 190.

Chamonix høyde: ca. 800 moh.
Bellevue stasjon(på med sekk): 1800 moh.

Mont Blanc høyde: ca. 4808 moh.

Youtube-videoer fra turen: 
http://www.youtube.com/channel/UCbaodoA7yhNKU-SxXch2Taw

Link til min Suunto Movescount/klokkelogg: http://www.movescount.com/members/goadventure

Link til GPS/kart og HR-logg fra Gouter til Mont Blanc summit:

http://www.movescount.com/moves/move15396012

Fra Chamonix

Vi er på bussholdeplassen kl. 0700. 

Bussen som sto skulle gå fra Chamonix, gikk ikke likevel. Fikk heldivis plass på en minimuss og betalte 10 euro for det, ellers hadde vi ikke rukket toget, eller måtte betalt rundt 100 euro i taxi.

Fra Le Fayet

Kl. 0800: Går på “toget til Mont Blanc” i Le Fayet, som går opp til Bellevue stasjonen.

Møter Herbert (kineser fra London) på toget - går på do mellom stasjonene.

Bellevue - 1800 moh

Herbert går kledd i treningsbukse av bomull i regn. Bekymret om hva han kan om fjellbestigning og hans planlegging, utstyr mm.

Herbert har ikke solbriller - han myser kraftig for å unngå snøblindhet, og har et tørkle over hodet

Herbert har ikke kart eller kompass og skal på Mont Blanc, solo.

Vi kommer 150 høydemeter fra nid Aigle (Eagles nest) da kommer det et tog. De skal tydeligvis helt opp. Vi haiker, men får en finger som signaliserer nei.

Nid d'aigle - 2272 moh

Vi fortsetter oppover. Det blir tåke, regn går over til sludd. Det snør kraftig og er dårlig sikt. Herbert sakker bakut. Vi roper og spør om det er bra med han.

Tete Rousse - 3200 moh.

Engelskgruppen på Tete Rousse - ønsker oss med i gruppen. De har mistet to medlemmer pga. sykdom.

Jason, Duncan, Paul, Paul, Charles, James, Matt, (Martin)

Får ikke sove på Roussehytta. Lyder, klamt, svettelukt, andre ukjente mennesker rett i nærheten.

Fra Tete Rousse - 3200 moh.

Vi starter ca. kl. 0900 opp mot Gouter-hytta.

James blir tatt av et lite snøras i Grand Colouir - men vi har ham. Klatrer opp. Fantastisk men fryinngytende og nesten uendelig klippevegg.

Gouterhytta(den nye) - 3800moh.

Får ikke sove på Gouterhytta. 30 grader oppunder taket, som en bakeovn. Ingen vegger, folk slamrer i dørene, snorker, og ca. 50 mennesker på denne sovesalen. Helvetes drittsted. Jeg står opp og legger meg ned i trappa mellom 1.sovesal og fellesrommet.

Våken fra jeg legger meg kl. 2000 til 00.15.

Gouter 1 Juli 2013 - toppstøtet!

Hanne, Herbert og jeg skal gjøre oss klare kl. 00.15. Vi møtes i kantina.

Jeg går ned for å sjekke hvor kaldt det er så jeg vet hva jeg skal kle på meg. Kommer ned og skal åpne døra til skorommet ser jeg folk som sitter over alt. Og jammen er det ikke engelskmennene! “What the hell are you lazy bastards doing here??!!” Utbryter jeg. De gliser og ler.

Det er ALL IN og knallstemning før avgang!!
Fra venstre: Claus, Charles, Matt, Paui(back), Jason, Paul H.(back), Duncan, James and Hanne

Det er bekksvart ute og hodelyktene gjør at vi kun ser der vi lyser

kl. 0100. Vi starter mot Mont Blanc toppen.

HR: 159 slag pr. min.

Høyde: 3821m

3 taulag: Hanne, Meg og Herbert.

Duncan leder ett lag, og går som regel først. Jason det andre laget.

Vi forstår ikke hvor vi skal gå på grunn av mørket, og fordi det ikke er spor å gå etter. Vi er redde vi kan ta feil vei på vei oppover, og havne i sprekk-områder. Det blir mye venting. Og kulda begynner å sette seg i kroppen.

Hanne har den lille guideboka. Vi bruker denne for å finne kursen. Flere titter i den og lurer på hvor vi er og hvor vi skal gå. Usikkerhet. Etter å ha sett litt i boka og høydekurver ser jeg at det kun er en topp i området, og at det er Dome do Gouter(?) og at vi bare må gå oppover. Det kommer lys til syne lenger nede mot Gouterhytta. De går fort i våre spor.

HR: Helt nede i 102 slag pr. min.

Høyde: 3860m

På 35 minutter har vi kun gått 40 høydemeter.

Vi går videre.

Duncan leder ann, men har splinter i sine “shins” og blir fort sliten. Vi ser et lys over Col du Dome. Jeg ser at det er månen. De andre sier at det er noen der. "Its the fucking moon you wankers!! roper jeg høyt og ler hånlig. Jeg har sett månen komme opp av horisonten hundrevis av ganger siden jeg har seilt over flere havstrekk, og kjenner den igjen med en gang. Det er alltid en god følelse å få inn en kjapp godhånlig replikk som sitter!

Jeg syns det går sakte. Prøver å gå raskere når vi kommer opp på flaten.

HR: 154 slag pr. min.

Høyde: 4200m

Passerer Jason og laget hans ved col du Dome (mellom Bosses og Dome). Pusten tar meg igjen, men jeg presser på. Plutselig blir jeg utrolig kvalm og sliten føler at jeg må spy. Stopper opp. Puls og aktivitet for høy for meg på denne høyden. Første gang jeg har fått den følelsen av litt gåing.

Vallot Shelter

Jeg ser en liten rar metallboks. tenker at det må være doen eller noe til Vallot Shelter. Men når vi kommer opp, ser jeg at... det ER Vallot Shelter! Hva er dette??

Tid: 03.40

HR-max: 140 slag pr. min. HR-min: 96 slag pr. min. HR-snitt: ca. 125 slag pr. min.

Høyde: 4348m

Fra Vallot Shelter ser vi folk og lyskjegler som ildfluer i natten

Går opp og inn det merkelige inngangspartiet, og ser inn i den forferdelige nødhytta Vallot shelter. I starten er lukten og synet uutholdelig. På vei inn i stanken merker jeg at det er umulig å gå inn. "I cant be here!". Men på vei til å snu rekker jeg å tenke at alternativet er værre og det er svært kaldt på utsiden. Det slår meg hvorfor den heter Shelter. Det er ingen hytte, ikke et sted man har lyst til å være. Det er laget for tilflukt og nød. Herregud! Dette var stedet som grekeren fortalte om, det var her de var en dag, sultne og kalde mens snøstormen raste.

Matt og Jason er blitt nedkjølte og skjelver. De ligger på det kalde stålgulvet og sier de vil ligge der og ber oss gå videre. Sier de bare skal ligge der en time, og så gå ned igjen. Det blir masse diskusjon. Men de blir nektet å ligge der. Jeg klarer ikke helt å ta inn noe. Jeg må sette meg ned i kroken og tenker bare at dette er slutten. Jeg er helt inne i hodet mitt, og føler bare uvelheten i kroppen. Tankene forsøker å styre meg til å avbryte.

Hanne: Du må spise noe Claus. Har ikke lyst på mat. Hannes masing irriterer meg, men jeg sier ingenting om det. Bare gjør det jeg tror er best akkurat i øyeblikket. Fokus på å få opp varmen og la tiden gå og se ann om formen vil stige og negative tanker forsvinne, for nå kjennes alt skikkelig dritt, og jeg tenker at det er best å snu. Jeg bruker 20 minutter.

Jeg gir noen håndvarmere til jason og Matt. Jeg løsner på jason sine sko og stegjern. Jeg gnir ham på leggene og lårene og låner bort regntrekket mitt som han sammen med flere andre lag blir liggende med. Det føles bra å bidra, men tilbake til meg selv. Er kald. Jævlig kald.

Og sliten. For sliten til å tenke hva de nedkjølte burde gjøre.

Jeg er kald på tærne og løsner på støvlene, det hjelper fort.

Flere på topptur kommer innom, spiser noe, varmer seg og går ut igjen.

Tid: 03.40

HR-max: 140 slag pr. min. HR-min: 96 slag pr. min. HR-snitt: ca. 125 slag pr. min.

Høyde: 4348m

Vi er ca 450 høydemeter fra toppen.

Vi går ut igjen og har fått en annen med i taulaget vårt, Charles.

Våre posisjoner i laget: Charles(leder), Hanne, jeg og til slutt Herbert.

Duncan går ned med Matt og Jason.

Fra Vallot Shelter mot Mont Blanc summit

Det har begynt å lysne når vi kommer ut. Det er som en ny verden åpenbarer seg. Dagen blir gjenfødt. Jeg blir gjenfødt og kjenner en god følelse begynner å bre seg i kroppen. Tar bilde. Fantastisk opplevelse fra den forferdelige Vallot Shelter. Utrolig deilig å komme ut fra nødhytta. Jeg er varm nok og lyset fungerer som en varm kaffekopp på humøret om morgenen. For 10 minutter siden tenkte jeg ikke dette, men jeg er klar til å fortsette!

Vi begynner å gå oppover. Ser flere spy på vei oppover. Franske guider som pusher sine klienter hardt oppover, de har bundet dem i tau og det kan nesten se ut som de har med bikkjer i kort bånd. De kjipe franske guidene.

Jeg må stoppe hvert 10. minutt og hvile i 5 føles det som. Jeg er sinken. Det er uvant og føles ut som det går alt for sakte på grunn av meg. Jeg hiver innpå nøtter, sjokolade og noe Hanne har med. Brødskiver er nyttesløst, ingen matlyst, enda jeg alltid pleier å kunne stappe inn noen.

En dame kaster opp mens jeg går forbi.

Bosses ridge er dritspennende. Det går rett ned mot italia på den ene siden. Det er som å balansere på en egg. Ett feiltrinn og man kan dra med seg hele taulaget ned i døden. Jeg tenker på "Veiviseren" eller på samisk Ofelaš, den norske filmen med Mikkel Gaup som går i taulag og leder Tjudene inn i en dødsfelle der de faller ned et juv.

De siste 100 høydemeter står solen rett mot oss. Jeg er tom. Jeg prøver å inspirere meg selv til å gjøre det som føles umulig - å fortsette oppover. Jeg vet vi nærmer oss toppen. Ser høyden på klokka mi: 4690 meter. Pulsen er 137. Pusten går i ett.

Det ser trivelig ut, men "demonene rir meg" og jeg må helt ned i kjellern. "Yes!" for hvert skritt..

"Humpen" virker uendelig.. det er hump etter hump

SUMMIT

09.34 Når vi toppen! Det føles fantastisk. Følelsene strømmer på. Jubel. En personlig prestasjon etter 2 døgn så godt som uten søvn. Vi tar bilder, filmer. Surrer oss inn i tauet vårt. Herbert faller. Nyter utsikten. Fantastisk, fantastisk, fantastisk.

Turen opp har tatt 8 timer og 7 minutter fra vi startet kl. 01.17.

Panorama mot Chamonix

Panorama mot italia

Nedstigningen

Nedstigningen blir nesten en lek. Bosses ridge er skummel, men setter isøksa godt nedi snøen når det trengs.

Herbert går bak meg og surrer. Ikke stramt tau. Jeg tenker ofte at hvis jeg sklir så faller hele laget med meg pga. det. Ber ham stramme tauet gang etter gang, han sier ja, men det skjer lite.

Snøen er slush. Solen har varmet den og jeg synker nedi hvert skritt. Det er ikke lett å gå nedover uten å bøye knærne. Prøver å gå sikksakk med stive knær. Umulig. Støtter med isøks.

Gouter-hytta - knærne er ferdige

Vi når Gouter-hytta ca. kl. 12.30 etter bare 3 timer og 14 minutter. Der spiser vi og møter de andre. Vi møter også Jason, Matt og Duncan som måtte snu. Så fortsetter Hanne og jeg videre ned til Tete Rousse. Vi ønsker IKKE å sove på Gouter hytta og betale 100 euro for natta igjen.

Gran Colouir

Steinras rett før vi når Grand Colouir - 10-15 stein løsner av ukjent grunn og kommer mot oss. Vi unngår med noen centimeter en 200-kilos stein som kommer rasende mot meg ved å hoppe over og vekk fra den.

Vi kommer ned på Tete Rousse

Vi har ikke plass der og bestemmer oss for å prøve å sove ute under vår provisoriske nødbivuac kjøpt for anledningen. Klokka 3-4 våkner vi av drypp i ansiktet og Hanne skjelver av kulde, vi sniker oss inn i hytta og legger oss under bordene i spiserommet.

Dagen etter går vi ned og tar toget ned til Le Fayet og busser opp til Chamonix igjen.

Vi sover ut i 2 dager.

Engelberg februar 2013 - Oppsummering

Tid: 11.02.2013 - 17.02.2013:

Med Hanne, Jon Atle og Cecilie, Eivind og Maria.

Min første alpetur med høye forventninger til offpiste-kjøring med snowboard i fantastiske omgivelser.

Linker: http://www.slf.ch/lawinenbulletin/lawinengefahr/index_EN

http://www.avalanches.org/

Skred i Engelberg: http://www.youtube.com/watch?v=Dvz1d3TUH_I

http://www.youtube.com/watch?v=0pSBUXFJXiY

Erfaringer:

Vær: Yr.no sin værmelding for uken og stedet stemte svært bra. Det ble sol onsdag/torsdag og snø de første dagene slik det var meldt.

Skisted: Lurt å bestille fly/område så tidlig som mulig pga. pris, og velge leiebil og hotell så sent som mulig for å se ann snømengde(pudder).

Skredøvelse: Vi gjennomførte 4-5 øvelser med 2-3 søkere begravet. 2 personer hadde gjennomgått skredkurs før. Første øvelse ble gjennomført etter “praksis først” prinsippet som jeg insisterte på for at vi skulle få prøve ut egne metoder/reaksjoner før vi mottok noe teori, på denne måten gjøre en del feil og erfaringer som vi kunne trekke lærdom av. Vi hadde ingen søkeleder og alle søkte på egenhånd og “måfå”. En skredsøker fikk ikke begynnelsen ikke inn

Øvelsene viste at man minker tid/krefter brukt ved å starte søket øverst i terrenget og søke nedover i terrenget. At søkelederen bør ha en klar idé om hvordan søket gjennomføres. Den metoden som viste seg mest effektiv var å fordele søkemedlemmer i skredets bredde(litt innenfor kanten), og gå i rett linje nedover i utløpsområdet. Man dekker da hele skredets bredde. Idéen er at ytterpersonene vil finne hver sin sender, og personen i midten vil finne en av disse.

Rope avstanden søkeren leser av høyt, ikke bruke generelle beskrivelser som “Jeg har en!” “Her!” osv. - Dette gjorde flere ganger at personer som hadde nærmere avlesning trodde senderen var funnet, mens den ikke var funnet.

Tiden vi brukte på å finne en begravd person varierte mellom ca. 2-3 minutter, da sto vi ca. 20 meter unna og oversiden av skredområdet da vi fikk beskjeden. I øvelsen med 3 sendere begravet, og 2 søkemedlemmer ble første funnet etter ca 3,5 minutter neste etter 5 og siste etter 9. Snøen hadde en dybde på ca 2 meter, og senderen som lå dypest lå på ca. 1 meters dybde.

Alle skredsøkere fungerer forskjellig, man bør vite hvordan sine gruppemedlemmers skrus av fra senderfunksjon, slik at man kan søke videre uten å få inn den funnede sender igjen (det gikk på ett tidspunkt ca. 1 minutt til å bare finne ut hvordan skru av en skredsøker!)

Baggasje/bekledning:

Trengte bare 1 av 2 skibukser, men 2 kjekt om noe skjer, men må ha snøstopper rundt sko hvis dyp snø. Ull lukter ikke svette, men syntetisk suger all denne til seg hvis man har den utenpå ulla. Bedre med skalljakke på varme dager(-2 grader).

Bra med ekstra skift/ull på en skitur.

Film/bilder:

Vanskelig å huske på alle kamerarutiner. Lade batteri, kopiere ut media fra minnekortet, sette minnekortet tilbake. En dag ble minnekort glemt. En annen dag ble ikke kameraet ladet opp. Hvordan gjøre dette lettere å huske? Gule lapper?

1 uke, trenger maks 3 par tykke ullsokker. Bare ull, ikke tykke halv-ull sokker. 1 par boksere per dag er ok.

Fly:

Air Berlin med mellomlanding i Berlin, 30 minutter for å bytte fly blir løping og stress. Må også gjennom sikkerhetskontroll i berlin ved flybytte.

Leiebil: Ofte billigere enn tog hvis man er fler. Får ofte en skidag mer enn uten bilen.

Tog/buss: Jon Atle og Cecilie har hatt flere alt for lange transport-etapper til alpeskisteder.

Snøforhold Engelberg:

På skiinfo.no, stedet med mest snø i europa. 4500 cm i løpet av vinteren. Smelting og snøsammensynkning er ikke innberegnet.

Mandag, dag 1:

Ankom hotellet rundt kl. 17, etter 1 time og 10 minutters kjøring fra Zurich. Leiebil å anbefale for komfort og tid.

Tirsdag, dag 1:

Skredvarsel: Betydelig

Frokost kl. 0730. Snø og overskyet/tåkete første dagen. Skapte gode pudderforhold for de neste dagene, sikten var dårlig og vi valgte sikre ruter denne dagen. Mye knot med brett/bindinger. Ble kald på fingrene av å jobbe uten hansker før vi startet kjøringen.

Onsdag, dag 2: Steinberger!!!

Skredvarsel: Betydelig

Før frokost så vi på webkamera på Klein Titlis at det var sol på toppen. Frokost kl. 0730. Pudder i løypene og urørt pudder utenfor alle løyper på starten av dagen. Vi tok Rotair(verdens første roterende taubane?) helt opp på toppen. Det var rundt -16 grader og sol, en fantastisk utsikt. Fort kald på fingrene i dag.

På toppen møtte vi svenske Kalle, som kom bort og ville høre om vi kunne kjøre sammen. Han hadde skredsøker og sekk, men var alene. Vi tenkte at 5 personer er tryggere enn 4, om han er ok som person, så han ble en del av gruppa.

Jeg fant ut at jeg hadde glemt å sette inn minnekortet i gopro’en min i dag, stor tabbe!!! Heldigvis filmet Jon Atle fra dagen..

Steinberger breen:

Første turen vår i dag ble kjørt fra toppen av Klein Titlis og Jon Atle, Cecilie og Kalle hadde lyst til å kjøre steinberger breen. Vi kjørte ned til første vurderingspunkt som var ved siden av løypa. Det var pudderføre. Jeg og hanne hadde en samtale oss i mellom og det stykket jeg hadde kjørt og forholdene gjorde at jeg ønsket å kjøre videre nedover breen sammen med de andre. Kalle hadde hørt av en venn at man kunne ved gode forhold kjøre steinberger ned alene. Hanne valgte å kjøre i løypene og ved siden av, da hun ikke følte seg trygg nok til å bli med. Jeg var flere ganger i tvil om jeg burde kjøre med dem der vi kjørte og brattheten gjorde at jeg ofte tok meg i å se på snømassene langs fjellsiden og tenke hva som kunne skje med oss dersom det ville gå skred. Det var mye kiling i magen, og jeg skrenset mye ned når jeg var i tvil om jeg ville klare svingene uten å falle eller få for mye fart.

Jeg var enda ikke blitt svært komfortabel med brettet i bratt terreng i mye snø, og i etterkant vurderer jeg at jeg burde hatt litt mer tid i bratt terreng med trening, uten å være ett såpass utsatt sted som Steinbergerbreen. Avgjørelsen ble tatt mest på grunnlag av lyst, spenningssøkende natur og de andres avgjørelse og lyst. Var dette lurt??

De valgte de tryggeste rutene nedover, og etterhvert fikk jeg tillit til hvordan de vurderte rutevalget nedover den snødekte isbreen. Men var dette en riktig vurdering?

Oppdaget av bindingene var montert motsatt av oppskriftsmessig.

På hotellet på kvelden demonterte jeg bindinger og monterte dem riktig.

Torsdag: Godværsdag, men oppkjørt flere steder.

Skredvarsel: Moderat

Eivind og Maria kommer rundt kl. 00 i natt.

Jeg og Hanne kjører ned rennene som ender halveis i Steinberger-breens solside. Vi har noen kjempefine turer i urørt pudder.

Fredag:

Skredvarsel: Moderat

Det snødde og var dårlig sikt, men vi kom oss opp i bakken likevel.

Tidlig lunsj og skredøvelse med Jon Atle, Cecilie, Hanne, Eivind og meg. Vi prøvde flere metoder og ledere, og alle fikk prøvd sine teorier om skredsøk. Vi gjorde 4-5 forskjellige øvelser.

Øvelse 1: Cecilie og Jon Atle begraver 2 sekker med søkere.

Resultatet viste oss stor variasjon i funn/resultat ut fra metode/ledelse som ble brukt. Øvelsen viste oss også utfordring/problemet med forskjellig utforming/bruk/funksjon på de forskjellige typene skredsøkere. At man kan en skredsøker, betyr ikke at man kan bruke en annen effektivt i en nødsituasjon.

Lørdag: Knallvær etter snøværet i går

Skredvarsel: Moderat

Søndag: Knallvær og sol, men oppkjørt

Skredvarsel: Moderat, og avtagende

Jon Atle, Cecilie og Eivind velger å kjøre ned fra Titlis på baksiden av fjellet, ned mot Fürenalp. Jeg og Hanne ønsker ikke å bli med dit, men heller kjøre de resterende stedene som har uoppkjørt og lite oppkjørt pudder og leke oss i det.

2 turer fra Jochstock (toppen av Jochpass-anlegget) og ned i bunnen av Steinbergerbreen. Vi filmer pudderkjøringen og småhopp.

I lunsjen får vi telefon fra Jon Atle om at de har splittet lag, og at han nå ikke finner de andre. Han skal gå opp igjen og forsøke finne dem. Han lurer på om vi muligens kan komme til Fürenalp for å hente dem med bilen. Vi har lyst til en tur til nederste del av Steinberger.

Mandag 18.02.13: Sjekker Engelbergs snøforhold og skredfarer mm.

Level 2, moderate

Old snow

Avalanche prone locations

In particular in southwest to north to southeast facing aspects above approximately 2000m.

Danger description

The near-surface layers of the snowpack represent the main danger. In some localities small snow drift accumulations have formed. The avalanche prone locations are to be found in particular adjacent to the ridge line and in gullies and bowls. Small natural avalanches are possible as a consequence of solar radiation, especially on very steep south facing slopes. Careful route selection is recommended.

Full-depth avalanches

In particular in Valais, on the northern flank of the Alps and in Prättigau small and medium-sized full-depth avalanches are possible below approximately 2400 m. This applies especially on very steep south facing slopes. Areas with glide cracks are to be avoided as far as possible.

Forberedelser til Chamonix og Mont Blanc i Juni/Juli 2013

Dette er noen mer eller mindre løse tråder til planlegging av tur til Mont Blanc i Juni/Juli 2013.

Visjonen er toppen av Mont Blanc

Chamonix og Mont Blanc kalender plan

Fra og med Lørdag 22. Juni - 2 uker og 3 dager

Dag 1: Ankomst. - 22 juni?

Bor/sover på rom? eller finner campingplass?

Kartlegge ras-fare, værmelding, treningsområde/ruter.

Snakke med lokale, andre klatrere om rutene vi har planlagt.

Trening på enkel topp/bre? Se på forholdene.

Finne andre som skal gå lignende ruter?

Høre med andre om telting.

Dag 2, 23 juni: Trening på bre, topptur og enkel rute.

Dag 3-7, 24/25-28 juni: I forhold til vær. Lengre rute. Økende vansklighetsgrad.

Aiguille de Chamonix traverse - Fra Aiguille du Midi til Aigiuille du Grépon

"most climbers will expect to bivouac"/overnatte i telt

Dag 8-10, 28/29-30 Juni, på toppen av Mont Blanc?

Aiguille de Bionnassay North-west face - Mont Blanc Traverse.

Ender ved Mont Blanc du Tacul/cosmiques hut.

med overnatting i telt

Dag 11-13, Siste tur? Roquefort Ridge Traverse

Roquefort Ridges - Gran Jorasses traverse med overnatting i Canzio bivouac

Dette var planen jeg hadde i mitt hode, som jeg tenkte å gjøre det jeg kunne for å få til.

----ny tråd under


Driver å sjekker ut noen ruter og fant en side der det meste er på fransk. Forsøker å oversette med Google Translate:

Fransk: "Top conditions ! arete tracée, il fallait tout de même partir tot pour avoir un bon regel. Pas de glace apparente sur l'arête. Trace jusqu'au mont blanc, Descente par les 3 monts. Maudit avec la glace pas loin."

Resultatet oversatt til Norsk: "Topp forhold! Arete trukket, var det fortsatt tidlig å gå har en god fryse. Ingen åpenbare iskanten. Spore til Mont Blanc, Down by tre fjell. Forbannet med isen ikke langt unna."

Hahahaha!

Noen nettsteder/linker om Mont Blanc området:
http://www.summitpost.org/mont-blanc-group/150797

http://www.chamonixtopo.com/tag/mont-blanc

http://www.chesslerbooks.com/item/3570-mont-blanc-chamonix-topo-map-ign-3630-et.asp

Kart:

This map and its companion map MP12, IGN 3531, are the best selling European Topographic Maps, essential for a climb or tour of Mont Blanc. Its detail is incredible, and it is so beautiful that you may put it up on your wall.

This is a French made map for Mont Blanc, which is in the lower left corner, best map for the Mont Blanc Tour and Aiguilles. # IGN 3630 ET

Eastern Mont Blanc Massif - Chamonix. 1:25,000. IGN. The map covers the northern section of the massif, extending south to the main peak of Mont Blanc, and shows the northern half of the Tour du Mont Blanc (TMB) from Chamonix, across Switzerland, to Val Ferret in Italy.

The map is overprinted with a UTM grid for GPS. Maps 3630OT and 3531ET combined cover the whole of the TMB, including the sections in Italy and Switzerland, apart from approximately 3 km just north of Courmayeur. In French which is not a problem because the French don't put anything like trail signs in any language except thelangue du pays.

Med truger og snowboard til Gaustatoppen, nei... Øysteinnatten, nei... Glekse..nei...

Villmannen fikk seg truger og måtte teste dem (en helg i Januar 2013)

Planen 

var egentlig å dra til Gaustatoppen for det VAR meldt opp mot 15cm nysnø der, men som alltid yr.no og værmelding er og forblir spåkunster. Etter å ha klargjort oss med pakking, og planer på torsdag og fredag, når lørdag kom, var værmeldingen kun noen få usle centimeter med snø. WTF?!

Lysten vår på puddertur (les Hanne og jeg) var på topp så alternativer ble sjekket. Skiinfo.no har noen smarte funksjoner som: pudderalarm og snørapport, og langt oppe på listen lå Lifjell. Lifjell ligger i Bø i Telemark, ikke så langt sør for Gaustatoppen, men skulle få mer av snøbygene som kom innover landet. Vi fant via www.ut.no og kartene + litt googling av Øysteinnatten og Glekse at dette var noen perler i området. Derfor ble bilen lastet full av telt, mat, truger, snowboard og sjokolade og kursen satt mot Lifjell.

Turen skulle ta rundt 2,5 timer via Drammen, Kongsberg, Notodden og Bø og til slutt Jønnbu, og vi duret avgårde.

1. Problem. Jønnbu fantes ikke på GPS'en

Vi valgte nærmeste som var Bø, og alt gikk glatt. Og glatt var det hvertfall oppover veien langs fjellet. Vi endte med å skli inn i snøfonna en gang vi trodde vi hadde funnet riktig vei. Vi knota opp og ned litt fordi tåka hadde lagt seg, såklart!

3. Problem. Tåke, ingen sikt.

Hvor er vi? Hvor skal vi sette opp teltet? Hvor er fjellet? Hvor er Jønnbu? Vi ser knapt veien foran oss mens vi kjører opp langs fjellet. For andre gang i år møter vi vår værste fiende: Tåka! Den har tullet til en annen tur vi hadde til Skeikampen, der den også la seg som en tjukk graut rundt fjellet.

4. Problem: Trugespennene løsner ofte.

Vi må ofte knote med trugene på grunn av spenner som løsner, da vrir trugen seg og vi mister kontrollen over trugen. Skikkelig knot i minusgradene.

5. Problem. Det er bikkjekaldt.

Jeg fryser lett på fingrene og tærne. Da er det ikke spesielt gøy å skifte sko ute i snøvær og minusgrader. Heller ikke å ta på og av seg truger og fyre opp primus, eller å sette opp telt. Når jeg i tillegg har glemt det 2'de innerparet med fleece til vottene, så sier det seg selv at det blir ispinner av fingrene til slutt.

1. Leksjon i fyring med primus på snø. Sklir overalt.

Denne gangen, ingen lekkasje. Det er første opptur på turen. Men underlaget, snø, er glatt. Det gjør at primusen som må stå på underlag av en tynn metallplate lett sklir og blir ustabil.

Kurs i tolmodighet - og eplekake

Vi tar kaffe, kakao og en eplekake nede i Bø Sentrum.
Mens vi sitter å smatter på kaka, begynner sola å titte gjennom. 1330 er klokka blitt, og Hanne har mistet troen på tur og begynner å sende meldinger om været i Oslo er bra. "Det snør og blåser surt" er svaret. Så det hadde ikke vært bedre å være der heller. Dermed drar vi likevel opp igjen.

Vi står på parkeringsplassen og ser oppover mot fjellet, spenner på oss truger, sekk og med brett på ryggen legger vi i vei oppover. Turen skal bli fin nok den, bare noen småting underveis.

6. Problem: Kartet er rævva.

"Har jeg ikke kart, skal det være god sikt" - sier Hanne. Jeg skrev ut et kart fra www.ut.no. Hanne liker det ikke og syns det er dårlig. Jeg er litt enig, det kunne vært bedre, men jeg zoomet ikke nok inn før jeg trykket print. Jeg var litt usikker på hvilken fjelltopp vi skulle velge, og valgte å vise ett litt større område av Lifjell, da blir det litt udetaljert.

Likevel så klarner været opp og vi trenger ikke mye av det kartet når sola stråler helt til solnedgang.

7. Problem. GoPro'en gikk berserk

Ja, den slo seg plutselig vrang og brukte opp batteriet på å skru seg selv av og på og pipe og herje som den selv lystet. Så da vi endelig skulle bruke den, var det ikke noe futt igjen i den. Derfor ingen film av vårt første trugeeventyr.


8. Problem: "Tsjokk! Tsjokk!" - Hul lyd

Etterhvert kommer vi til en bratt skråning opp mot Øysteinnatten, prøver å komme til topps.

Jeg har sparket meg litt oppover i skarelaget under nysnøen. Trugene blir brukt som staver som jeg støtter meg på. Jeg støter trugene ned i skarelaget "Tsjakk! Tsjakk!", det låter som skare med god kontakt med underlaget. klokka er 1630 og sola er på hell. Det går bra oppover og støvlene blir sparket godt inn i skarelaget. Så... "Tsjokk!". Det låter hult og tomt. Jeg prøver meg litt rundt omkring med trugene i hendene "Tsjokk! Tsjokk!!" Jeg ser for meg ett skarelag som ikke har spesielt godt feste med snøen under, og tenker med en gang på mulighetene for flakskred. Hellingen jeg står i virker som 35 grader eller så, og består av små kneiker så hellingen varierer av og til noen grader. Kan det være en viss spenning i skarelaget? Jeg har sett så mange snøskred på youtube i vinter som forberedelse til Engelbergturen, også lest 2 bøker om snøskred ("Den lille snøskredboka" av Kjetil Brattlien, og "Skredfare" av Marcus Landrø) og vet at hul lyd og skarelag ikke er en bra kombinasjon. (se denne artikkelen for litt andre topptur-råd: http://www.tv2.no/lommekjent/pakkeliste-til-topptur-paa-ski-3730560.html).

Jeg sier til Hanne at det er litt hul lyd og at vi burde ikke gå lenger opp. Hun svarer kontant: "Da vil ikke jeg stå her nede under deg" sier hun. "Det skjønner jeg, men jeg tar på meg brettet og står ned, vi kan møtes litt lenger der borte"... hun går tilbake og jeg spenner på meg brettet. Gleder meg til å nyte litt pudder mens truger blir bundet fast på sekken.

Nedfarten blir kort, og ikke så morsom som forventet. Det er flere steder tykk og glatt skare under ett varierende lag med nysnø. Jeg ender svært lite elegant på rævva.


9. Problem: Ikke bratt nok.
Så er det bare det at man trenger en del grader helling for å stå på snowboard i pudder. Alt ser jo i utgangspunktet nydelig ut når man ser oppover mot terrenget på litt avstand eller kartet. Men kartet er ikke virkelighetens terreng, nok en gang... turen er for kort for strevet, og vi føler oss litt snytt!


Denne helgen ble det altså mye skrik og lite ull. Jeg har fokusert en del på problemene her, ja, men det var så få ting som fungerte slik jeg hadde forutsett så det opplevdes som en jobb. Mye læring.